Jeg tror vi er født inn i en familie av en grunn, og at det ikke er tilfeldig. Min familiehistorie er full av skyld, skam, avvisning, sinne, forakt og avstand. Jeg har følt meg lite verdt og ensom, gjort og sagt mange ting som har vært dumt og sårende. Gitt andre skylden for min smerte – spesielt foreldrene mine. Ved å nærme meg dem, ser jeg også hvordan de har møtt meg med sine mønstre, sin frykt og avstand. Jeg har arvet mye av deres uro og ført den videre til mine barn og søsken.

​

Fremdeles kan jeg bli trist over all nærhet og kontakt som har gått «til spille» fordi jeg har vært redd og hjelpeløs. Når vi blir trigget og ikke er bevisste de automatiske og reaktive mønstrene, vil vi ofte prøve å finne løsninger fra et urolig sted i oss. Som virker en stund, men som er vanskelig å opprettholde over tid. Bare virkeligheten var litt annerledes! Bare vi retter på, lager regler, formaner og får den andre til å bli slik vi ønsker – da blir det bra! Og så mener vi at «de andre» også må bidra i relasjonen.

​

Hvordan er det å være deg når familien er akkurat slik de er – med all sin oppførsel, meninger, holdninger og væremåte? 

 

Du elsker familien din og har nærhet, men går rundt med tvil, usikkerhet og bekymringer for å miste kontakten – eller for at det skal skje noe vondt med dem du er mest glad i, spesielt barna. Det er helt naturlig, og fører ofte til at vi prøver å kontrollere livet, slik at alle har det bra. Kjenner du et press og ansvar som tapper deg, eller er slitsomt? Det kan være fordi den underliggende uroen presser på – og vil bli kjent med deg.

​

Kjenner du deg igjen?

​

Hva kan du forvente på kurset?
Mitt verdisyn er at det ikke er feil ved oss – og dermed ingenting som må fikses. Vi kunne ikke gjøre annet enn det vi gjorde, for som regel ramlet vi inn i mønstre – programmer i kropp-sinn-apparatet. De er formet gjennom oppveksten, kanskje helt fra vi lå i mors mage. Noen er også nedarvet. Vi kan spille offerrollen – eller ta fullt ansvar for at våre reaksjoner og følelser er våre. De trigges i oss, av noe utenfor oss.
 

Denne helgen prøver vi ikke å fikse noe, men å bli bevisste på hva som skjer i deg når virkeligheten er som den er. Når jeg vet hva som skjer i meg – hvordan jeg blir trigget – kan jeg gjøre noe med det. Noe nytt. Det krever vilje, ofte mot, og støtte fra andre - spesielt de som også gjenkjenner det samme. Den dype uroen, eller eksistensielle angsten, er noe de fleste kjenner. Når vi vender oss innover og blir kjent med den, vil den mykne – og kanskje slippe taket der den før holdt oss fast. Det er en treningssak, og jo mer vi trener, jo bedre kan vi bli!
 

Er du for – eller imot – å ha det vondt eller kjenne på uro?
 

Hvis du kan ha det sånn noen sekunder, vet du at du kan tåle det. Hjernen vår, sinnet vårt, vil ofte protestere. Det å sitte stille og bare kjenne, sanse kroppen – kan være svært ubehagelig for et urolig sinn.
 

På kurset bruker vi også tid til å være stille. Til å lytte inn i tanker og sanseopplevelser. Det som skjer når vi aksepterer følelsene – også de vi ikke liker – er at de mister noe av kraften. Det kan kjennes som en utvidelse, og at det blir lettere å puste.
 

Jeg har trodd jeg måtte ta meg sammen. Bli en annen, bedre versjon. Blitt fortalt at jeg ikke duger, at jeg er feil, og trodd på det. Jeg ser nå hvor lite mulighet jeg hadde til å gjøre noe annet enn det jeg gjorde. Jeg hadde liten fri vilje. Og jeg var imot å ha det vondt.

Hva skjer hvis vi elsker vår skjebne – våre følelser og vår smerte?
 

På kurset trener vi opp den frie viljen. Veien dit går gjennom å stoppe opp, lytte til kropp og sinn. Da kommer vi i kontakt med uroen – og den viser vei. Veien til frihet og til våre iboende ressurser. Til det mystiske, til ekte frihet, til skaperkraft og livsglede. Fra tankekjør til sanseopplevelse.

Og det kommer uten garantier. For alt vi vet, har vi nå. Og nå.
Og en dag er det brått over. Med oss – eller de andre.